Hvorfor er valgt ledelse å foretrekke?

Regjeringen foreslår at ekstern styreleder og tilsatt rektor blir normalordningen ved alle institusjoner under universitets- og høyskoleloven (UH-loven), og gjennom dette skal Kunnskapsdepartementet utnevne alle eksterne styremedlemmer, inkludert styreleder.  Dette vil i praksis stenge døren for at fremtidige institusjoner kan ha valgt ledelse – noe som også vil inkludere alle de nye, fusjonerte institusjonene.

Mange har vist til, senest rektorene ved UiO og UiB i Forskerforum, at det ikke finnes noe forskningsbasert belegg for at en tilsatt rektor i større grad vil føre til at institusjonene oppnår lovens formål om utdanning, forskning og formidling. Og det burde jo være ideen bak en prinsipiell endring av lovens bestemmelser på dette punktet.

Men regjeringen har ikke kommet med noen nye argumenter som tilsier at vi bør gå bort fra dagens ordning, hvor valgt rektor er normalordningen. Både statsråd og statssekretær viser til at det har gått ti år siden loven ble vedtatt. Men hva er det som har skjedd i løpet av disse årene som tilsier at ordningen skal endres, bortsett fra at flere institusjoner nå har valgt å tilsette sin rektor? For min del er det slik at om prinsipper skal falle, må det være en grunn til det.

Så skal det sies at det heller ikke er forskning som viser at valgt rektor uten videre gir bedre oppnåelse av lovens og universitetenes formål. Det kunne derfor vært lett å si at det kun er tradisjonelle grunner til å beholde ordningen med valgt rektor ved UiO – og som normalordning i UH-loven. Men situasjonen er at dette rokker ved noe mer prinsipielt, noe viktigere og mer fundamentalt enn bare å beholde gamle ordninger for tradisjonens skyld.

Departementet framhever at de store strukturendringene og fusjonene vi står overfor, krever tilsatt leder. Med det fusjonspresset som nå er lagt på alle universiteter og høyskoler, skjønner jeg godt at departementet ønsker en sterkere kontroll med ledelsen. Og det vil den få med denne endringen. Jeg frykter at dette vil gi departementet en uforholdsmessig stor innflytelse over det enkelte universitet, hvor styreleder får en svært sterk rolle som departementets forlengede arm inn i institusjonene.

Skal universitetet legge til rette for god utdanning, forskning og formidling, er vi avhengige av en god ledelse med legitimitet blant studentene og de ansatte. Jeg er overbevist om at tradisjonen med å velge øverste leder for virksomheten blant våre egne, gir en helt annen legitimitet enn en tilsatt rektor.

Ved å velge rektor sikrer man det kollegiale, demokratiske selvstyret, et sterkt interndemokrati sørger for en åpen og sunn debatt om hva slags ledelse som er til beste for studier og forskning. En tilsatt rektor og ekstern styreleder fjerner seg i større grad fra dette. Min bekymring er at avstanden mellom ledelse og ansatte vil oppleves større med ekstern styreleder. Vi risikerer å bli ledet mer som et konsern enn som et universitet eller statlig forvaltningsorgan.

I kampen mot Ryssdalutvalgets innstilling og forslaget til lovendringer i 2003-2005, var ideen om institusjoner eid av staten, men frie i den forstand at vi selv velger våre ledere, viktige argumenter for å bevare universitetenes egenart og forskningsfrihet. Det står like sterkt i dag! Det er styret under styrets leder som vedtar universitetets strategiske planer, og gjennom dette sikrer forskningsfriheten.

Alle de endringene som nå foreslås, må ses i sammenheng: Finansieringsmodell, stipendiatenes rettigheter, strukturelle endringer med fusjoner, tilsatt i stedet for valgt rektor, rokking ved gratisprinsippet… Alt dette kan dessverre sees som omkamper etter Bondevik II-regjeringens forsøk på store omveltninger i 2003–2005.