Utdanning og Strategi 2030: Er danning blitt irrelevant?

En stor debatt i europeisk høyere utdanning tar for seg hvorvidt utdanning dreier seg om å erverve seg viktige ferdigheter (skills), eller om det også er snakk om noe annet eller mer. I denne debatten har Gert Biesta, professor i public education ved Universitetet i Maynooth, vært toneangivende. Hans kritikk av learnification, der utdanning forstås som læringsinnhold og ferdigheter – målbare størrelser som kan tilbys i form av læringspakker og -programmer med et gitt utbytte – gir gjenklang hos dem som mener at utdanningens mål også innebærer danning: en personlig dimensjon der læringsinnhold og ferdigheter settes i en sammenheng.

Et stikkord i den forbindelse er mening – både personlig og felles – som aktiveres gjennom spørsmål som hvorfor vi driver med det vi gjør, og hva slags samfunn vi vil ha. I norsk høyere utdanning (og skole) har danningsbegrepet alltid stått sterkt, skjønt innholdet har skiftet. Til dem som tenker at danning er et utdatert, borgerlig prosjekt kan det passe å minne om det kritiske 70-tallet, eller 1969, da Jon Hellesnes lanserte et samfunnskritisk, anti-essensialistisk danningsbegrep i sitt essay «Ein utdana mann og eit dana menneske».

Driften mot learnification, som Gert Biesta og flere andre har analysert, er et trekk ved det nyliberale universitetet som har fått stort gjennomslag i land som England og Australia. Biesta har 25 000 siteringer i Google Scholar, noe som gjenspeiler at han har truffet en viktig streng hos skolefolk og akademikere.

Men tendensen gjør seg også gjeldende her: Når rektoratets utdanningsstrategi tar utgangspunkt i at universitetsutdanning i det 21. århundre først og fremst dreier seg om ferdigheter, og prorektor i et diskusjonsmøte omtaler danning som «essensialisme», er tiden inne for å ta debatten her hjemme.

Dette har åpenbart stor verdi, ikke minst når det gjelder legitimitet

Universitetet i Oslo er i gang med omfattende, inkluderende prosesser for å utforme Strategi 2030. Dette har åpenbart stor verdi, ikke minst når det gjelder legitimitet. På de strategimøtene jeg har deltatt, er det tydelig – som rektoratet også bemerker – at det er et stemningsskifte. Interesse for samarbeid om utdanning, inkludering og omforente løsninger er mye mer framtredende enn den gang jeg var student, da kritikk var utgangsposisjonen.

Dette er i all hovedsak en positiv utvikling. Men vi lever også i en tid der nyliberalismen har slått kraftig inn i andre vestlige lands høyere utdanning, og kanskje er det noe å lære om hva vi ikke må gjøre – utviklingstrekk som kan se flotte ut ved første øyekast, men som viser seg å ha omkostninger som få hadde forutsett. Et eksempel er tendensen til å vektlegge ferdigheter (skills) på bekostning av andre mål for høyere utdanning.

Problemet, som Biesta og flere andre har belyst, er at begreper som læring og ferdigheter – ting det er umulig å være imot – blir forstått som selve formålet med utdanningen. Det skal heller ikke underslås at ferdigheter er atskillig lettere å måle enn danning.

Men når læring og ferdigheter blir mål i seg selv, blir det vanskelig å ta opp diskusjonen om hva man skal lære, og hvorfor man skal gjøre eller lære akkurat dette, altså spørsmål om betydning eller mening. Når rektoratet snakker om ferdigheter for det 21. århundre, er det spesielt snakk om størrelser som digitalisering, fleksibilitet og samarbeid. Dette er ikke dårlige ting i seg selv, men veien er kort til den nyliberale forståelsen av hva det vil si å være en tilpasningsdyktig arbeidstaker, for hvem samfunnskritikk og motstand er uhensiktsmessig.

 I vår egen tid er kritisk tenkning et sentralt aspekt av akademisk danning, men heller ikke dette er entydig

Gir det mening å si at danning i vår tid er noe mer, eller annet, enn ferdigheter og læring? Svaret her er ja – men utover det vil det være vanskelig å låse begrepet til et bestemt betydningsinnhold. Slik danningsbegrepet har vært brukt i norsk høyere utdanning, er det et dynamisk og (selv-)refleksivt begrep. I vår egen tid er kritisk tenkning et sentralt aspekt av akademisk danning, men heller ikke dette er entydig.

Danning, slik Jon Hellesnes utla begrepet, er ikke en ferdighet eller egenskap, men det vi utøver ferdigheter og egenskaper fra: «Daninga kan korkje brukast eller misbrukast, for daninga er det vi brukar og misbrukar ut frå. Daninga har i det heile ingen middel-eksistens».

En akademisk utdanning gir selvsagt både kunnskap og ferdigheter, men i tillegg går vi gjennom personlige endringsprosesser. Det dreier seg om holdninger, ethos, identitet, kanskje også en innstilling til verden som innebærer ansvar.

Hvis universitetet glemmer dette, forsvinner etter mitt syn mye av poenget med å ha universiteter. Mange europeiske universiteter, spesielt i England, har i dag store problemer med å forsvare hva de står for. Her er det mye å lære, og et greit sted å starte kan være å minne om at danningsoppdraget for høyere utdanning ikke kan uttømmes gjennom henvisning til andre, gode formål.