DEBATT: Utvid gjennomføringsstipendet!

Som fersk doktor høsten 2015 gledet jeg meg til å ta fatt på en forskerkarriere. Jeg hadde blitt kontaktet av forsvarsadvokatene for fangene på den amerikanske marinebasen Guantánamo Bay som inviterte meg til basen, og jeg fikk etterhvert tilgang til et avgrenset forskningsprosjekt om militærtribunalet. Arbeidet skulle begynne 1. januar, og et senter for fremragende forskning ved fakultetet stilte opp med seks måneders lønnsmidler. Jeg var overlykkelig! 

Berg-og-dal-bane

Men uken før jul tikket det inn en e-post fra fakultetet. På grunn av «fireårsregelen» (nå «treårsregelen») kunne jeg ikke begynne i forskerstillingen likevel. Dato for eventuell oppstart kunne de ikke si noe om. Jeg måtte på «lufting» før jeg kunne komme tilbake til fakultetet og fortsette forskningen. I praksis betydde dette at jeg sto uten jobb og måtte søke dagpenger på NAV. Det var en skikkelig «personal high» da jeg ikke klarte å fylle ut nettskjemaet for dagpenger korrekt. Litt senere fikk jeg derfor time med en NAV-rådgiver for å veilede meg og rette opp feilen i systemet. Jeg kjente henne igjen med en gang – NAV-rådgiveren var en tidligere student ved instituttet hvor jeg tok doktorgraden. Hun syntes nok synd på meg. Jeg fikk i alle fall en klem. Da jeg kom hjem den ettermiddagen lå et jobbtilbud og ventet på meg – en femårig stilling som seniorforsker på Cambridge University. 

Jeg tenker ofte at denne dagen er et bilde på den berg-og-dal-banen det er å være midlertidig ansatt i akademia, og samtidig fast bestemt på en forskerkarriere. 

Jeg dro aldri til England, men kom tilbake til fakultetet etter to måneder på NAV og tre måneder på et forskningsinstitutt. Grunnen til det er at jeg ble tilbudt en 4-åring postdoktorstilling (inkludert 25% prosent undervisning) med mulighet til å skape min egen forskningsagenda – et tilbud som lå både hjerte og hjerne nærmere enn et eliteuniversitet i utlandet. På fakultetet er jeg fremdeles og det er et fantastisk sted å jobbe. Likevel kan det være vanskelig å overbevise familie og venner utenfor akademia om akkurat det. Å bli sendt på lufting og gå arbeidsløs virket ikke helt forenlig med å få spennende jobbtilbud fra inn- og utland. Jeg burde vel bare sagt som sant er: at UiOs frykt for at yngre forskere skulle opparbeide rettigheter til fast stilling var den tyngste tunga på vektskålen.  

De sårbare midlertidige

Det er sårbart å være midlertidig ansatt. Midlertidigheten ved universiteter og høgskoler overlapper også ofte med den perioden i livet hvor mange søker å etablere seg, både akademisk og privat. Boliglån og småbarn krever faste rammer. Likevel, vi kommer ikke utenom midlertidigheten ved universitetet. De fleste stipendiater skal tross alt ikke forbli forskere. Men det betyr ikke at vi ikke bør jobbe for å gjøre midlertidigheten bedre å leve med! Når midlertidighet er en del av forskerkarrieren handler det om å finne måter å ivareta dem det gjelder, og å forhindre at – som en snedig kollega sa – at folk står med doktorgradsdiplomet i den ene hånda og lua i den andre. 

Utvide gjennomføringsstipendet

Det er særlig ett tiltak jeg vil vi skal jobbe for: Gjennomføringsstipend for stipendiater. Gjennomføringsstipend innebærer at stipendiater som leverer doktorgrad på normert tid får tilbud om forlenget tilsetting i 6 eller 12 måneder, med 50 % undervisningsplikt. Her er det ulik praksis ved fakultetene – noen har denne ordningen, noen har den ikke, og andre steder henger den i en tynn tråd. I stedet bør gjennomføringsstipendet styrkes og utvides. 

Gjennomføringsstipendet stimulerer doktorgradskandidater til å levere doktorgraden på normert tid, og slik reduseres gjennomføringstiden og øker antall avlagte doktorgrader – alt til gode for universitetets økonomi. Gjennomføringsstipend er også en ypperlig måte å øke undervisningskapasiteten ved fakultetene på, nå som UiO brått har fått tildelt flere nye studieplasser av regjeringen som følge av korona-tiltakene. For stipendiaten gir ordningen betydelig videre kvalifisering ved å øke undervisningskompetanse, muligheter til å publisere arbeider og søke prosjekter. 

Men først og fremst innebærer gjennomføringsstipendet at stipendiaten kan konsentrere seg om å ferdigstille doktorgraden uten å bekymre seg for å stå arbeidsløs dagen etter levering og å måtte risikere å søke om dagpenger mens en venter på å disputere. Det er nemlig ikke det at en er ukvalifisert eller lite flink som gjør at en står arbeidsløs, men et system som er for dårlig tilpasset den akademiske virkeligheten. 

I en tid hvor Kunnskapsdepartementets arbeid med en ny strategi for forskerrekruttering og karriereveier i forskning og høyere utdanning er på trappene, bør UiO også tenke seg godt om før en sender stipendiater på dør så fort avhandlingen er avlevert. Ved å sikre og utvide gjennomføringsstipendet for stipendiater kommer en langt på vei i å bøte på en del av problemene yngre forskere møter i denne overgangsfasen.