KRONIKK: Kjærlighetsbrev til Urbygningen

K R O N I K K

Jeg har ikke holdt til fast på Blindern på lenge, men jeg er fortsatt svak for stedet. 1960-tallsbyggene på HF hvor jeg hadde min akademiske oppvekst – riktignok på den tiden ganske slitne, og med vind som ulte rundt hjørnene om vinteren mens jeg skyndte meg fra én forelesning til en annen med lua trukket langt ned over ørene og skuldrene heist opp til luekanten. Eksamen i salene i gymnastikkbygget, som fortsatt luktet gymnastikk. De slitne toalettene.

Men også roen i urtehagen om sommeren, lunsjer på Frederikke, hvor ryktene fortsatt gikk om noen som hadde puttet en ti-øre inni en potet de ikke spiste, og som noen dager senere fikk servert en potet med en ti-øre inni, og ikke minst Georg Sverdrups hus, UB, hvor lysene fra leselampene ser ut som stjerner utenfra i vintermørket, og hvor jeg fortsatt husker at jeg kom inn som ung student og fikk frysninger over at all denne kunnskapen er tilgjengelig for meg.

Men så kom jeg til sentrum, og ble kjent med et bygg som – med unntak av UB – har blitt det bygget jeg liker aller best ved UiO, nemlig Domus Academica (DA), også kjent som Urbygningen.

Det ble aldri helt dagligdags å delta på møter i det rommet

Et barndomsminne – jeg sitter i en bil som kjører forbi universitetet på Karl Johan. Jeg husker ikke lenger hvor vi hadde vært, men jeg tror vi skulle hjem. Mammaen til venninnen min på barneskolen peker på Urbygningen og spør om vi vet hvorfor den heter det? Jeg gjetter på at det er fordi bygget er så gammelt - ur-gammelt liksom? Nei, forklarer mammaen, som var lærer; det er fordi det står en stor klokke, et ur, i vinduet ut mot gaten.

Da jeg begynte å jobbe i DA, visste jeg at Henrik Ibsen stilte klokken sin etter det uret, hver dag når han spaserte forbi på Karl Johan. Fakultetet hadde ukentlige ledermøter i kollegieværelset hvor uret står. Det ble aldri helt dagligdags å delta på møter i det rommet – og det burde det kanskje heller ikke bli.

Jeg hadde kontorplass sammen med to andre i fakultetsadministrasjonen i et rom utenfor fakultetsdirektørens kontor. Vi spøkte med at vi var forværelset hennes. Én dag kom UiOs kunstforvalter, nå dessverre avdøde Ulla Uberg, innom. Hun slo alltid av en prat med oss når hun kom forbi, og denne gangen var hun her for å fortelle fakultetsdirektøren at hun hadde funnet et glemt portrettmaleri av en kvestor bak et skap i Lucy Smiths hus. Dette maleriet skulle nå settes i stand og henges opp på fakultetsdirektørens kontor, noe som passet bra siden kvestoren hadde sittet på universitetets pengesekk.

Kvestoren skulle erstatte et annet gammelt portrett av en mann ingen hadde noe forhold til, et portrett som, antagelig på grunn av tidens tann, hadde fått et visst grønnskjær i ansiktet. Vi var alle sammen enige om at dette var et bra bytte.

Vi levde med historien i DA også på andre måter. Det var tunge dører uten automatisk døråpner, dørterskler og lange, trange ganger – hadde best kvalifisert til en ledig stilling i vår seksjon brukt rullestol, hadde vi hatt et problem. Vi lærte egne teknikker for å trykke på låseknappen og dytte opp døren med hoften mens vi bar på kopper med kaffe og te og bunker med papirer. Det hendte ikke så sjelden at vi måtte hente tørkepapir og gå tilbake og tørke opp det vi sølte foran dørene. Verst var de stedene hvor vi både måtte trekke kortet i kortleseren og døren til oss; da burde helst kaffen og teen være drukket opp og koppen tom.

Ingenting av dette var helt bra for konsentrasjonen

Lufta var tung og veggene tykke, og om sommeren hadde vi valget mellom å smelte eller sitte med vinduene åpne mot Karl Johan og Universitetsgaten. Ingenting av dette var helt bra for konsentrasjonen. På uteserveringen på Hard Rock Café satte de på musikken ganske tidlig på ettermiddagen i sommersesongen, og gatemusikantene sto på samme sted med samme begrensede repertoar året rundt, føltes det som. Det gikk gjetord om en tidligere ansatt som hadde gått ut og betalt en gatemusikant for å slutte å spille.

Men uansett hvor upraktisk det var, så ble det noe helt spesielt å jobbe der. Og det var ikke bare den gamle og den nye historien, men det var noe med selve lyset. Jeg vet ikke helt hva det kommer av, men lyset faller tidvis inn i rommene på en sånn måte at selv de mest dagligdagse ting får noe eget over seg som står til det historiske i bygget.

Jeg skulle gjerne fortsatt å jobbe i DA, men i oktober 2019 flyttet fakultetsadministrasjonen inn i det nybygde Domus Juridica. Lyset er ikke ett av det byggets fortrinn, for persiennene går ned foran vinduene når den minste solstråle faller på sensorene – men Juridica fortjener uansett sin egen historie.