DEBATT: Om internposten og en tid som var

Det er bare timer til jeg tar sommerferie. Jeg gir opp å rydde i e-postboksen og går over til å rydde pulten. Det ligger en bunke med internkonvolutter i hjørnet til høyre for tastaturet. Det er signerte timelister fra et av ERC-prosjektene våre. Nå skal de sorteres inn i permen i skapet, i påvente av rapportering og eventuell revisjon.

Det tykke, brune papiret til den øverste konvolutten er fillete i kantene. Alle firkantene på forsiden er fylt med overstrøkne navn. Mitt eget navn er skrevet inn i en firkant som er tegnet på med penn nederst til høyre på siden.

Det er mange navn jeg kjenner fra studietiden og senere. En kontorsjef. Samboerens hovedfagsveileder. Flere professorer som har undervist meg gjennom det ene og det andre studiet. Én av dem er gått bort, og jeg kommer på hvor stolt jeg ble da hun sa til meg etter en seminartime at jeg hadde skrevet en veldig god obligatorisk oppgave. Jeg var vel hele tjue år.

Jeg googler navnene jeg ikke kjenner, og finner personal- og økonomifolk, noen som er pensjonert og noen som er her fremdeles, en bibliotekar, en midlertidig vitenskapelig ansatt. Også er det de institusjonelle adressatene, lønnsmottak og fakultetenes delarkiver.

Det har sikkert ligget reiseregninger i konvolutten min. Kanskje en reiseregning fra Oxford, med kvitteringer, sirlig teipet opp på et ark, for å dokumentere overnatting i college, mat ved high table og andre utgifter for å vandre i fotsporene til Tolkien og Lewis, eller andre som UiOs ansatte har reist for å lære om eller fra i Oxford.

Jeg har aldri vært i Oxford i akademisk sammenheng, bare på ferie, men jeg var på konferanse i Cambridge, og da leverte vi fortsatt kvitteringer på papir med reiseregningene. Det fungerte jo, kanskje til og med bedre enn dagens heldigitale system. Mange eksterne som skal ha reisen dekket av UiO, har kanskje ønsket seg å kunne levere alt på papir i stedet for i DFØ-systemet?

Jeg prøver å finne en metafor for hva internposten har vært. Jeg tenker på veinett, blodårer og andre nettverk som binder folk og steder sammen, men en slik type metafor underslår at UiO ikke er som Magiministeriet i Harry Potter-bøkene, hvor internposten flyr av gårde på egenhånd i form av papirfly. I stedet er det folk som har distribuert internposten – hentet konvoluttene, sortert dem og kjørt dem videre, stort sett helt usynlig for den unge Blindern-studenten og -stipendiaten jeg var.

Da jeg begynte i administrasjonen på JUS, kom jeg litt nærmere systemet. Jeg ble kjent med arkivarene som sorterte posten, og begynte å hilse på dem som brakte den. Den første sommeren var jeg alene i seksjonen et par uker og fikk ansvaret for postsorteringen. Da var det så stille at jeg kastet meg over posten når den kom for endelig å ha noen å snakke med og noe å gjøre. Den sommeren hadde vært enda kjedeligere nå.

I dagens system flyttes informasjonen digitalt mellom elektroniske brukere med definerte funksjoner på måter jeg ikke forstår, som når kollegene på personal snakker om å sende ansettelseskontrakter på «flyt» i arkivsystemet til «Lønn». Men selv om vi ikke lenger sender signerte ansettelseskontrakter rundt omkring med internposten, så mottar personalkonsulentene fortsatt kontraktene på papir med fysisk signatur.

Det er noe fint ved det, for det å signere en kontrakt er en liten begivenhet som markerer starten på en karriere, kort eller lang, vitenskapelig eller administrativ, som kan ende opp med å ha stor betydning både for den ansatte selv og for omverdenen. Kanskje har min konvolutt inneholdt den aller første timelærerkontrakten til en hovedfagsstudent, eller den etterlengtede kontrakten som førsteamanuensis til en forsker som hadde gått tiår i midlertidighet? Eller en kontrakt som stipendiat til en internasjonal student som nå fikk muligheten til enda noen nye år i Norge?

***

Jeg har vanligvis ikke så mye til overs for EUs krav om timelister. Det passer dårlig med hvordan mange av forskerne våre jobber, og tar mye tid som jeg kunne brukt til mer givende ting. Likevel sender jeg en vennlig tanke til EU-byråkratene for at jeg har blitt minnet på denne lille biten med universitetshistorie. Og nå er det sommerferie.