DEBATT: Diskriminering av kvinnelige forskere på UiO?

Kvinnelige forskere bør ha like trygge og rettferdige arbeidsbetingelser som andre ansatte ved UiO.

I dag har ikke forskere på ekstern finansiering ved UiO automatisk rett til forlengelse i sine ansettelsesforhold etter sykefravær eller permisjon. Dette gjelder både midlertidige og fast ansatte forskere med kontrakter knyttet til eksternfinansiert prosjekt.

Dette rammer spesielt kvinnelige forskere som har hatt langvarig sykefravær på grunn av graviditet og fødselspermisjon.

Praksis rammer ulikt

Forskerforbundet har kritisert denne urettferdige praksisen i mange år, men ser ingen klare forbedringer.

Ifølge UiOs retningslinjer for forlengelse av midlertidige ansettelsesforhold for forskere i forbindelse med foreldrepermisjon eller sykefravær fra 2020, har midlertidig ansatte forskere rett til fødsels-, amme- og omsorgspermisjon på lik linje med fast ansatte. Imidlertid har de ikke en lovfestet rett til forlengelse av det midlertidige ansettelsesforholdet etter slik fravær. Enhetene får i retningslinjene selv ansvaret for å vurdere mulighetene for forlengelse i hver enkelt sak. I tillegg til at dette kan ramme forskere på forskjellige enheter ulikt, så rammer det spesielt kvinner som tar ut lengre foreldrepermisjon enn menn og som kan ha hatt lengre sykefravær på grunn av sykdom i graviditeten. (Se: «Retningslinjer for forlengelse av midlertidig ansettelsesforhold for forskere i forbindelse med uttak av foreldrepermisjon eller sykefravær»).

Disse retningslinjene skal egentlig kun gjelde for midlertidig ansatte, men Forskerforbundet er kjent med at det også vises til disse retningslinjene når forlengelse for fast ansatte forskere med ekstern finansiering skal vurderes etter fravær. Fast ansatte forskere med kontrakter knyttet til eksternfinansierte prosjekter har dermed ikke samme rettigheter til forlengelse som andre fast ansatte ved UiO.

På MN-fakultetet ved UiO har Forskerforbundet vært i kontakt med flere kvinnelige forskere som er fast ansatt på eksterne midler og som bare har fått forlengelse av kontrakten med 70 prosent av tiden de har vært borte. Dette begrunnes med at 70 prosent kan finansieres av ubrukte midler fra perioden man fikk foreldrepenger, mens resten er en ekstra utgift som enheten ikke vil betale.

Siden praksis med å ikke gi forlengelse eller avkortet forlengelse etter sykefravær og fødselspermisjon rammer mannlige og kvinnelige forskere ulikt, mener Forskerforbundet UiO at den er diskriminerende.

Karriereutvikling rammes og skremmer kvinner bort fra akademia

Praksisen fører til ulike muligheter til å bygge en forskerkarriere. Uten forlengelse risikerer flere kvinnelige forskere på ekstern finansiering å tape forskningstid slik at de ikke får fullført sine forskningsprosjekter. Dette kan også påvirke deres mulighet for ansettelse andre steder, og ikke minst deres mulighet til å være med på nye søknader for å sikre nye forskningsprosjekter. Praksisen med å ikke gi full forlengelse kan bli et tapsprosjekt både for den enkelte forsker og for forskningsmiljøet, og dette kan på sikt føre til at ledere på større forskningsprosjekter vil kvie seg mer for å ansette kvinner.

UiO bør sette av basismidler for å sikre at alle ansatte får rett til full forlengelse etter sykefravær og fødselspermisjoner

Til sammenlikning med forskere ansatt på eksterne midler så har stipendiater og postdoktorer ved UiO full rett til forlengelse av sin ansettelsesperiode for permisjoner og sykefravær. I 2023 opphevet også Kunnskapsdepartementet ansettelsesforskriftens paragraf § 2-3, femte ledd, om at sykefravær og permisjoner måtte utgjøre minst to sammenhengende uker for å gi grunnlag for forlenget ansettelse for ansatte i rekrutteringsstillinger. Stipendiater og postdoktorer kan derfor nå også få forlenget ansettelsesperioden for permisjoner og sykefravær som utgjør mindre enn to sammenhengende uker.

Det er urettferdig å behandle disse gruppene av ansatte så ulikt. Kunnskapsdepartementet opphevet paragrafen fordi den var i strid med likestilling- og diskrimineringsloven paragraf 6 hvor det står at diskriminering på grunn av kjønn, graviditet, permisjon ved fødsel eller adopsjon, omsorgsoppgaver, etnisitet, religion, livssyn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk, alder eller kombinasjoner av disse grunnlagene er forbudt.

Kan praksisen med å ikke automatisk gi full forlengelse for fast ansatte forskere på eksterne midler (UiO retningslinjene gjelder bare midlertidig ansatte) også tolkes som å være i strid med paragraf 6?

Forskerforbundet på UiO mener at et nødvendig tiltak for å hindre diskriminering og sikre like karrieremuligheter for alle vitenskapelig ansatte ved UiO vil være at enhetene setter av nok basismidler for å sikre at alle ansatte får rett til full forlengelse etter sykefravær og fødselspermisjoner.