DEBATT: Språk som politisk redskap i humaniora

Direktør Åse Wetås i Språkrådet skrev i Khrono 02.11.2020:

«Gunnar Sivertsen (Nifu) drøfter i et innlegg i Khrono 22. oktober bruken av norsk og engelsk i vitenskapelige publikasjoner i Norge siden 2011. Det ser ut til at han tror Språkrådet ønsker at forskerne skal publisere forskningsresultatene sine på norsk i stedet for på engelsk. Da tar han feil.» Da skylder Wetås det norske forskermiljøet en oppklaring.

I et mailbrev til redaktør Frode Ulvund i HT (Historisk tidsskrift/Red.merknad) skrev undertegnede 20.01.2020: «Jeg har skrevet en artikkel om en norrøn mynt fra Olav Kyrres tid som ble funnet i Maine i USA i 1957. Hittil er det bare numismatikere som har skrevet om den. Mitt emne er hvordan og av hvem den ble brakt fra myntverkstedet i Norge via Grønland til Maine. Det er jo et historiker-emne, der jeg bygger på min monorafi fra 2019, "Norse Greenland, Viking Peasants in the Arctic".

I en svarmail 28.01.2020 svarte Ulvund: «Tematisk er dette relevant for HT. Men me kan dessverre ikkje trykke artiklar av norskspråklege forfattarar på engelsk. Vår språkpolitikk er at utanlandske historikarar kan skrive på engelsk, men skandinaviske må skrive på skandinavisk. Og det meste må uansett vere på norsk. Årsaken, i tillegg til den språkpolitiske, er finansieringsordninga. HT blir finansiert av det nasjonale tidsskriftkonsortiumet for humaniora og samfunnsvitskap... Konsortiet er organisert og forhandla fram  av Unit (Direktorat for IKT og fellestjenester i høyere utdanning og forsking) i samarbeid med Forskingsrådet og Universitets- og høgskulerådet. I praksis er det forskingsinstitusjonane ved biblioteka, som saman med eit bidrag frå Forskingsrådet finansierer ordninga. Utover å vere ope tilgjengeleg har ordninga som vilkår at tidsskriftet er leiande innan sitt fagfelt, og har ein norsk forfattarkrins som primært vender seg til ein nasjonal fagoffentligheit på norsk. Med andre ord, publiserer me for mykje på engelsk, mistar tidsskriftet finansieringa. Dermed blir me også tvungne til å seie nei til forfattarar som kan uttrykke seg på norsk.»

Dette «konsortiet» har ett mål, øke antallet vitenskapelige artikler i humaniora skrevet på norsk. De interesserer seg åpenbart ikke for følgene dette kan ha for norske humanister som ønsker en dialog med ikke-norske forskere. En viktig drivkraft i internasjonaliseringa av norsk humaniora er vitenskapelige dialoger over landegrensene. Alle norske forskere kan skrive en artikkel på engelsk, men få eller ingen av utlendingene vi ønsker å få til en dialog med kan skrive en artikkel på norsk. I konkurransen om å få publisert vitenskapelige tidsskriftartikler har byråkratiet påført norske forskere et tungt handikap. Valg av språk kan ikke bestemmes av finansieringsmuligheter, det må bestemmes av hvilke lesere en monografi eller artikkel sikter mot. Min artikkel blir sannsynligvis aldri trykt, og den internasjonale dialogen den kunne åpnet, blir det ikke noe av.