Ikke risikofritt å starte sak gjennom vitenskapsombudet

I dag presenterer vitenskapsombud Knut W. Ruyter sin andre årsrapport for universitetsstyret.

Rapporten for 2020 gir et innblikk i noen av de mindre hyggelige tingene som skjer på UiO.

Selv det å få bistand fra vitenskapsombudet kan være risikabelt, viser det seg. For sin egen del har Ruyter erfart at nøytralitetskravet til ombudet kan bli satt på prøve når en part har mer rett enn den andre. Og hvor lurt er det egentlig at det uavhengige ombudet har kontor i Lucy Smiths hus?

Ledere står for nær halvparten av henvendelsene

Vitenskapsombudet dekker hele UiO bortsett fra Institutt for klinisk medisin, som nylig har fått et forskningsombud på deling med OUS og Ahus. Selv med KlinMed utenfor, utmerker Det medisinske fakultet seg med å stå for det klart største antallet henvendelser (43 saker av totalt 116). Nest største bruker er SV-fakultetet, med 16 henvendelser. UV hadde som eneste fakultet ingen saker i 2020, mens 19 henvendelser kom fra andre institusjoner.

Rapportens inndeling i typer saker viser at medforfatterskap er vanligste type sak, etterfulgt av overtakelse av prosjekter, bedømmelse og plagiat.

Omtrent halvparten av henvendelsene i 2020 kom fra ledere på ulike nivå og fra forskningsadministrasjonen. Ruyter synes det er positivt at såpass mange ledere konsulterer ham – samtidig som han spekulerer i om den høye andelen kan ha å gjøre med at han holder til i Lucy Smiths hus.

– Det kan hende lokaliseringen signaliserer at jeg tilhører sentraladministrasjonen og ledelsen, og dermed framstår mindre relevant for andre grupper. Jeg har hatt en del kontakt med vitenskapsombud i andre land, for eksempel i Tyskland, og der er de veldig nøye med å plassere ombudsfunksjoner uavhengig av ledelse og administrasjon, påpeker han.

– En mulighet kan også være at ordningen ikke er tilstrekkelig kjent i forskningsmiljøene, legger han til.

Blir oppfattet som partsrepresentant

Det er presisert i mandatet at vitenskapsombudet ikke skal være partsrepresentant i forskningsetiske saker. I praksis blir han likevel ofte oppfattet slik, erfarer Ruyter.

I saker der eksterne parter er involvert, skjer det ofte at den eksterne ser Ruyter som UiOs representant. Men også i saker der begge parter tilhører UiO, kan det danne seg et inntrykk av vitenskapsombudet som den enes representant. Ruyter oppsummerer i rapporten at de som tar kontakt ofte har forventninger til at ombudet skal være deres «advokat, sjelesørger, terapeut, gjerne også dommer», mens «motparten» som blir invitert til samtale eller megling, ofte oppfatter ombudet som den andres partsrepresentant.

I tillegg forekommer det at ombudet selv anser den ene parten for å ha «mer rett» enn den andre.

– Det er nesten umulig å unngå. Ombudsfunksjonen skal rådgi eller megle, og da vil man etter hvert komme til at noe virker mer riktig enn noe annet, medgir Ruyter.

• Les også: OUS ut mot forskningsombudets rolle i varslersaken

Sier nei til å møte ombudet

Vitenskapsombudet tar kun kontakt med den andre parten i en konflikt dersom personen som først kontaktet ham, samtykker til det. Og før dette skjer, gjør ombudet egne undersøkelser i saken.

Men det er ingen selvfølge at den andre parten er interessert i å møte ombudet.

– I en del tilfeller har jeg forsøkt å invitere den andre parten både til samtale og til megling, men blitt avvist, sier Ruyter.

– Den andre parten har altså anledning til å svare nei, at de ikke har lyst?

– Ja, det er klart de kan si det. Det er det full anledning til, og noen gjør også det. Eller de svarer ikke i det hele tatt.

– Og da slipper de unna med det de eventuelt har gjort?

– Ja, de gjør jo det. Og den som har henvendt seg til meg og gitt tillatelse til at jeg kunne henvende meg til den andre, sitter da på en måte igjen med svarteper, konstaterer vitenskapsombudet.

Ruyter synes det er viktig at alle er klar over at det å starte en sak via vitenskapsombudet, kan få uante følger. Det gjelder ikke minst i konflikter mellom stipendiater og seniorer eller veiledere. Det har også hendt at han selv har vært i tvil om det var tilrådelig å gå videre med en sak, fordi belastningen og risikoen ved å gå i rette med en overordnet, kunne være for stor.

• Etikkprofessor: – Sabetrasekh fortjener en beklagelse fra UiO

– Mye står på spill

Ruyter skriver at han dessverre har sett «eksempler på ulike former for represalier og trakassering, fra de skjulte og subtile til de åpne og direkte.» 

Det var det som skjedde i en konkret sak som omtales: Etter å ha meldt fra om en mulig uberettiget overtakelse av et forskningsprosjekt, fikk melderen gjennomslag for at det overtatte prosjektet skulle stanses. Men deretter fulgte «bebreidelser om å være forskningsetisk skinnhellig, med konsekvenser om å bli holdt utenfor i fremtidig forskningsarbeid», ifølge rapporten.

– Det er ganske ille en del av det du beskriver i rapporten. Er dette kulturen på UiO eller dreier det seg om noen få enkelttilfeller?

– Jeg tror absolutt ikke dette er kulturen på UiO. Men tilfellene jeg trekker fram viser at mye står på spill på forskningsetikkens område. Dersom den andre parten føler seg urettmessig angrepet – så er det ofte lett å ta det personlig. Da kan en forsvarsmekanisme være å gå i strupen på motparten.

• Forskningsetisk utvalgs årsrapport: UiO-forsker fabrikkerte forskningsdata

Sårbart område for manipulasjon

I mars ble vitenskapsombudet invitert med inn i det såkalte hurtigarbeidende utvalget som ser på åpenhet og innsyn i ansettelser i vitenskapelige stillinger og faglige lederstillinger. Utvalget ble satt ned i januar i år, etter at Kristian Gundersen etterlyste i Uniforum en utsatt og senere bortglemt universitetsstyresak fra 2017.

I rapporten framhever ombudet Gundersens initiativ spesielt, og gir saken klar støtte. Han slår fast at «Fra mitt perspektiv er det særlig viktig at åpenhet og innsyn vil øke etterretteligheten av dokumentasjon og vurderinger og redusere handlingsrommet for spill i kulissene.» Ruyter poengterer at også den frie meningsutveksling, for eksempel i vurdering av personlig egnethet må være etterrettelig og kunne etterprøves.

Vurdering av personlig egnethet synes å være et særlig sårbart område for manipulasjon, skriver Ruyter.

Rapporten omtaler en tilsettingssak der en søker var innstilt som nr. 1 av den sakkyndige komiteen, men var fjernet fra listen over rangerte etter tilsettingsutvalgets behandling. Det viste seg, ifølge rapporten, at utvalget – i muntlige overveielser og etter å ha forhørt seg med andre ansatte – hadde kommet til at vedkommende var uskikket for stillingen.

Ruyter skriver at han har vært i tvil om han skulle ta imot slike saker, eller om de faller utenfor ombudets mandat og i stedet hører hjemme innenfor personalreglement og arbeidsrett. Han har likevel kommet til at bedømmelser og rangeringer kan true forskningsintegriteten, og derfor bør tas inn.

• Slakter dekanens notat i tilsettingssak: – Dette tåler ikke dagens lys

Tydelig støtte fra ledelsen

Støtten fra UiO-ledelsen er tydelig, slår ombudet fast i rapporten. Og det er veldig viktig:

– Tillit i systemet og støtte fra ledelsen er en vesentlig forutsetning for at funksjonen skal fungere godt. Jeg opplever at ledelsen har stor respekt for ombudsfunksjonens uavhengighet og at det ikke er noen forsøk på å blande seg inn eller instruere, sier han.

Ledelsens støtte har dessuten ført med seg håndfaste resultater, forteller ombudet. I fjorårets rapport hadde han en lang bestillingsliste over tiltak han mente UiO måtte iverksette. Flere av disse har UiO gått videre med. Ruyter fremhever spesielt to arbeidsgrupper han selv deltar i og som er ledet av forskningsetisk utvalgs leder Bjørn Ramberg. Den ene utvikler et opplæringsprogram om forskningsintegritet for alle vitenskapelige ansatte. Den andre jobber fram en såkalt standard for forskningsintegritet.

– Den nye standarden vil gi et konkret innhold til det som i UiO-sammenheng ofte henvises til som «anerkjente forskningsetiske normer», uten at det presiseres noe sted hva disse er. Standarden vil for eksempel konkretisere hvilke retningslinjer eller kriterier som skal gjelde for akademisk forfatterskap, noe som vil gjøre det lettere å løse eventuelle stridigheter rundt slike spørsmål, påpeker vitenskapsombudet.

• UiO etter anklage om forskningstyveri: Ikke nødvendig å vurdere klagerens dokumentasjon