Polariseringen har minsket: Flere oljearbeidere vil ha klimabevegelsen med på laget

Det viser en oppfølgingsstudie fra UiO-forskningsprosjektet «WAGE: Arbeid og organisering i en grønn økonomi». 

– Flere av oljearbeiderne vi snakket med, mente at det var helt naturlig at også klimabevegelsen hadde en plass ved bordet, fordi en må snakke sammen. Det var større ureddhet blant de tillitsvalgte for å involvere klimabevegelsen enn hos LO-ledelsen, sier forsker David Jordhus-Lier, som mener det er verdt å merke seg fra ytterfløyen i LO, som regnes som de største motstanderne av miljøbevegelsen. 

Hurdalsplattformen lover et nasjonalt råd for rettferdig omstilling der arbeidslivets parter har en sentral rolle. LO-leder Peggy Hessen Følsvik vil at et slikt råd bør opprettes uten miljøbevegelsen ved bordet, men flere av de tillitsvalgte var altså av en annen oppfatning da dette ble diskutert i en fokusgruppe i november. Jordhus-Lier mener deler av miljøbevegelsen «helt klart» har fått økt troverdighet i oljearbeidernes øyne, noe som kan tilskrives enkelte aktørers engasjement i grønn industriutvikling. 

Grønt skifte

Sist Jordhus-Lier og kollega Camilla Houeland hadde fokusgrupper med tillitsvalgte i oljeindustrien i 2018 og 2019 var bildet et ganske annet. 

– Hovedbudskapet den gang var at oljearbeidere følte seg fanget i en polarisert debatt. 

Miljøbevegelsen, ungdomsgenerasjonen, offentlig sektor og folk i byene var blant dem som utgjorde «den andre aksen». Oljearbeidere og industriforbund var motvekten, skildret rapporten som i 2021 ble publisert på bakgrunn av prosjektet, «Polarisering i klimadebatten». 

– Selv om de følte seg følelsesmessig investert i uenigheten, erkjente de også at det var viktig å prøve å komme seg forbi polariseringen, snakke med miljøorganisasjoner og prøve så godt man kunne å bevare solidaritet internt i fagbevegelsen, også i møte med forbund i LO som ønsker mer offensiv klimapolitikk. Det var en stor avstand, men også en erkjennelse av at en skulle skape dialog, sier Jordhus-Lier. 

Rapporten fastslo at det manglet forum for dialog mellom partene, men etter samtalene er det blitt gjort en rekke forsøk på å ha dialogmøter mellom miljøaktivister og fagbevegelse. Jordhus-Lier påpeker at deler av miljøbevegelsen i senere tid også har endret retorikk for å nærme seg fagbevegelsen. 

Datainnsamlingen er gjennomført, den nye rapporten er ennå ikke utferdiget. Men utfra  beretningene fra David Jordhus-Lier har det skjedd et slags «grønt skifte» siden sist. 

Forsonende narrativer

– Da vi møtte oljearbeiderne igjen i november 2021 var det tydelig at mye hadde skjedd, sier Jordhus-Lier. 

De snakket om den andre siden på en annen måte. 

Tidligere var det vanlig å anse motpartene i miljøbevegelsen som «virkelighetsfjerne». Da funnene fra 2018 og 2019 ble oppsummert for oljearbeiderne i fjor høst, var det ikke nødvendigvis slik at det var oljearbeiderne som hadde bakkekontakt, mens «de andre» ikke hadde det: 

– Det var heller snakk om at det er to ulike historier som begge forholder seg til fakta. 

Mens klimabevegelsen tar utgangspunkt i planetens tålegrenser, hvordan nå Paris-målene og kutte utslipp, finnes «oljehistorien» på den andre siden. 
– Det er også fakta, men de handler i større grad om hvor viktig oljeinntektene er for velferdsstaten, og hvilke industrielle grep som må til for å skifte fra fossil til fornybar energi. «Hva er de teknologiske og økonomiske rammene for det?», forteller Jordhus-Lier. 

– Egentlig kan en si at begge historiene er fakta-, og kunnskapsbaserte, men at en velger selektivt å ikke forholde seg til den andre sidens premisser. Det var det mange som nikket anerkjennende til, forteller forskeren om rommet hvor fokusgruppen befant seg: Oljearbeiderne opplevde dette som en meningsfull måte å beskrive debatten på. 

I denne runden var det altså viktigere enn før å forstå utgangspunktet for «den andre siden». Og deri ligger ønsket om å ha med klimabevegelsen i diskusjonene om veien videre. 

Delt fagbevegelse

– Miljøbevegelsen har ingen plass i dette. Dette handler ikke om klima og miljø, det handler om rettighetene for arbeidsfolk, sa Følsvik til Klassekampen i november.

Mens Framtiden i våre hender og Greenpeace uttrykte ønske om å få bli med, var fagforbundene delte. EL og IT Forbundets leder Jan Olav Andersen var uenig med LO-lederen. Det samme uttrykte HK og NTL. Fagforbundet-leder Mette Nord var imidlertid kategorisk i sin støtte til Følsvik i at miljøbevegelsen skal lyttes til, men at de ikke har plass i partssamarbeidet. 

– En kan ikke overføre hva de tillitsvalgte sier til hva forbundsledelsen sier. Utspillet fra LO-lederen har forankring i ledelsen hos LOs viktigste industriforbund, sier Jordhus-Lier:

– Diskusjonen om miljøbevegelsens plass ved bordet kan forstås som et nytt kapittel i en pågående diskusjon om det såkalte sakseierskapsprinsippet i LO.

Under LO-kongressen i 2017 var forbundene uenige i om vern av havområdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja.

– Dersom en tenker at oljestans primært vedrører oljebransjen, skal det forbundet ha siste ord. Dersom en tenker på det som et klimaspørsmål, berører det alle forbundene. Det handler om tolkningen av sakseierskapet i LO. Denne gangen er spørsmålet om klimaomstilling er noe som skal avgrenses til arbeidslivets parter i den norske modellens ånd, eller om klimakrisen krever en nytenkning rundt representasjon og miljøets plass ved bordet, sier Jordhus-Lier. 

Etter publisering av polariserings-rapporten i januar 2021, beskrev en rekke medier dyp mistro mellom oljearbeidere og miljøbevegelsen. Den gang sa tillitsvalgt Atle Tranøy for verftsarbeidere på Kværner Stord at mange i næringen ofte leser utspill fra miljøbevegelsen «slik fanden leser bibelen», men at fornybarsektoren gir unike muligheter for ny norsk industriutvikling og at bransjen ikke lenger kan krangle med allierte i arbeidet for nye grønne og bærekraftige næringer.

– Ikke stor diskusjon om sammensetningen

Tillitsvalgte fra NITO, El og IT, Fellesforbundet, Industri Energi og SAFE deltok i fokusgruppa i november. Fellesforbundet organiserer mange i leverandørindustrien og yrkesgrupper som driver vedlikehold på oljeplattformer, og forbundssekretær Kine Asper Vistnes er glad for planene om nasjonalt råd for rettferdig omstilling. 

– Vi mener det er veldig positivt at regjeringen ser til partene i arbeidslivet når vi skal omstille norsk økonomi til lavutslippssamfunnet. Vi får ikke til en slik omstilling uten at vi også bygger arbeidsplassene for framtida med en rettferdig omstilling som får med seg folk, sier Vistnes i en epost til Uniforum. 

Vistnes forteller at Fellesforbundet ser det som en selvfølge at en i arbeidet med det grønne skiftet lener seg på all tilgjengelig kompetanse, både fra næringslivet, akademia og miljøbevegelsen. Det betyr imidlertid ikke at miljøbevegelsen burde være med i rådet. 

– Regjeringen viser til viktigheten av et forpliktende samarbeid. Partene i arbeidslivet forplikter på vegne av sine medlemmer, og enighet mellom partene og staten gjør at vi i fellesskap kan gjøre store løft og ta store skritt framover. I et partssammensatt utvalg er det naturlig at partene deltar, slik også LO-lederen har sagt, sier Vistnes. 

Hun opplever ikke noen «stor diskusjon» om sammensetningen av rådet for rettferdig klimaomstilling blant sine medlemmer og tillitsvalgte.

– Mange har tatt kontakt med meg og understreket viktigheten av at partene i arbeidslivet sitter sentralt i dette arbeidet. Vi stiller oss bak LO-lederens vurdering av at dette bør være et forpliktende samarbeid mellom partene i arbeidslivet, staten og aktuelle næringer.

Hvilken rolle har tillitsvalgte?

I 2018 og 2019 oppga mange av de intervjuede oljearbeiderne at de hadde klimaengasjement på andre områder av livet, men ifølge Jordhus-Lier fant de det ikke å være en naturlig del av rollen som tillitsvalgt. 

– De syntes det var vanskelig å se hvorvidt eller hvordan de kunne gjøre en forskjell som tillitsvalgt. Det var noe forbundsledelsen måtte gjøre. 

I fokusgruppen i november i fjor ble oljearbeiderne vist et videointervju med en amerikansk oljeraffineriarbeider og fagforeningsleder som holdt et innlegg i den amerikanske kongressen. 
– Han listet opp kravene som hans medlemmer har for en rettferdig omstilling, som å beholde lønnsnivå og få kompetanseoppgradering for nye jobber. Det er helt håndfaste krav for en rettferdig omstilling, sier Jordhus-Lier, som forteller at de konkrete kravene fra en tillitsvalgt ble sett på som uvant for norske tillitsvalgte. 

– De er vant til at kravlista og politikkutviklingen gjøres på høyere nivå i den norske modellen, og forhandles av partene sentralt. Tillitsvalgte får i større grad ansvar for å utføre vedtakene som er fattet. 

I diskusjonene som fulgte, om hvilken rolle tillitsvalgte har i å stille krav og om Norge er kommet kortere eller lenger enn amerikansk fagbevegelse, mente noen at det var et tegn på styrke at Norge fremdeles kan fremme kravene sentralt. 
– Det er en mulighet mange i andre land har mistet. Men de var også interessert i å se på hvordan en faktisk kan gjøre en forskjell som lokal tillitsvalgt. Mange følte at dette var noe de kunne ta tak i selv, og tilpasse krav så de gir mening for egen arbeidsplass.