KRONIKK: UiO bør ikke ha dårlig tid med å utforme en ny språkpolitikk

De språklige retningslinjene ved UiO fra 2010 skal revideres. Det er på tide. Gjennom høsten og våren har språkpolitikken ved UiO vært tema i diverse innlegg i Uniforum og Khrono og et åpent debattmøte har blitt gjennomført på Domus Bibliotheca.

Jeg var med på podiet i språkdebatten på Domus Bibliotheca i januar. Jeg må være så ærlig å si at dette var en krevende samtale. Engasjementet var sterkt, men debatten gikk langs mange ulike spor. Språkdebatter gjør ofte det. Det handler om mitt språk, ditt språk og vårt språk. Språk kan være både inkludering og ekskludering på samme tid.

Jeg er glad for at det skal utformes nye språklige retningslinjer. Men jeg er også litt urolig, for det er fortsatt uklart for meg hvordan prosessen skal foregå. I saksframlegget som ble lagt fram på universitets-styrets møte 5. mai, sto det at en ferdigstilt revidert språkpolitikk skal være klar innen utgangen av 2023.

Når det gjelder denne saken, tror jeg ikke UiO er tjent med at vi forter oss. Hvis vi ser til lignende prosessene som har vært gjennomført ved NTNU og universitetene i Bergen og Agder, så har det vært satt ned brede arbeidsgrupper.

Dette mener jeg UiO også burde gjøre. En slik arbeidsgruppe bør få god tid.

Vi bør innhente kunnskap og statistikk angående hvordan det står til på tvers av UiO. Studentstemmene er vel så viktige som de ansatte. Vi bør se til diverse undersøkelser og rapporter som sier noe om språkbruk i akademia både i Norge og andre land det er naturlig å sammenligne seg med. Hva vet vi for eksempel om det å få undervisning på et annet språk enn morsmålet ditt når du skal lære deg noe helt nytt, eller bli introdusert for et tema eller begrep du ikke kan noe om fra før?

Jeg har blitt gjort kjent med at det i 2005 ble nedsatt et utvalg som skulle fremme forslag til en nye språkpolitikk ved UiO. Utvalget leverte sin rapport i 2006 (du kan lese den her).

Her står det at den språklige praksisen må bli tydeligere og at språkpolitikken ved UiO må bli et prioritert område. Fra et studentperspektiv kom det fram at studentene ønsket seg mer pensum på norsk. Studentene syntes også det var utfordrende når norske forelesere underviste på engelsk fordi kvaliteten på forelesningene sank. Jeg merker meg også at spørreundersøkelsen som ble sendt ut til alle ansatte fikk «mye og til dels hissig kritikk» (s. 50). Når jeg leser denne rapporten fra 2006 slår det meg at vi kanskje står litt på stedet hvil?

Det begynner å bli en stund siden begynnelsen av 2000-tallet, og jeg kjenner ikke til hva som var overskriftene i språkdebatten ved UiO da. Men en ting vet jeg – og det er at hvis vi ikke gjør dette arbeidet skikkelig, med bred involvering og høy grad av faglighet, så sender det signaler om at språk ikke er så viktig på UiO.

Vi skal være et forskningsintensivt universitet på høyt internasjonalt nivå, men vi skal også utdanne framtidig arbeidskraft og formidle forskning til det norske samfunnet. Denne balansen er ikke enkel, men heller ikke umulig. Vi kan starte med å anerkjenne at dette må ses i en sammenheng.

Da jeg nettopp var i Brussel for å lære om EUs forskningspolitikk og europeiske forskningsallianser, ble flerspråklighet nevnt på linje med det grønne skiftet og akademisk ytringsfrihet. Å være opptatt av språk er derfor ikke bakstreversk. Å ta språk på alvor er framtidsretta.

Jeg forsker selv på læreplaner i skolen. Dette er fastsatte dokumenter som sier noe om hva skolen skal inneholde, hvilke arbeidsmåter elevene skal møte og hvordan arbeidet til elevene skal vurderes. Nasjonale læreplaner er kompromiss-dokumenter som forsøker å balansere veldig mange hensyn.

Læreplaner er ikke enkle tekster å utforme. Å utforme språklige retningslinjer for UiO vil heller ikke bli en lett oppgave, men de nye språklige retningslinjene bør si noe om arbeidsmåter og oppfølging.  

De nye språklige retningslinjene må sette oss bedre i stand til å håndtere en hverdag ved UiO der norsk og engelsk eksisterer side om side. Slik jeg leser de nåværende språklige retningslinjene til UiO, er de få punktene som står der så generelle at de er vanskelige å være uenige i. På den andre siden virker de være lite kjent og brukt.

For at de språklige retningslinjene skal bli mer levende enn de vi har i dag kan vi bruke de faglige miljøene vi har på UiO. Vi har sterke språkmiljøer, store internasjonale miljøer, store profesjonsutdanninger og vi har internasjonale forskere som ikke har norsk som morsmål. Disse bør snakke sammen – ikke forbi og mot hverandre.

UiO bør ha høye ambisjoner og en inkluderende strategi for å få til en god prosess med en ny språkpolitikk. Å bare justere litt på det vi har og legge til noen nye lenker til for eksempel den nye språkloven fra 2022 mener jeg ikke holder. Med godt arbeid, vilje og samarbeid kan vi komme et godt stykke på vei.