Unge domfelte: Ikke alle typer samfunnsstraff fungerer like bra

 I Norge er det unge voksne mellom 18 og 24 år som står for flest lovbrudd, og antallet lovbrudd i aldersgruppa 15 -17 år har de siste årene vært økende. Ung alder er ofte et argument for å idømme samfunnsstraff, og ungdom og unge voksne kan i større grad enn eldre lovbrytere dømmes til samfunnsstraff også ved alvorligere lovbrudd. Et døgn i fengsel tilsvarer i prinsippet én time samfunnsstraff. Samfunnsstraffen består i tillegg til samfunnsnyttig, ulønnet tjeneste, av ulike tiltak som skal bidra til å forhindre gjentagelse av kriminalitet

At tilbakefallsprosenten er lavere blant domfelte som har gjennomført samfunnsstraff, er et av argumentene som brukes, for denne type straff. 

– Vi mangler kunnskap

– Det er blitt gjennomført flere undersøkelser blant domfelte som har gjennomført samfunnstjeneste, men vi mangler kunnskap om de unges erfaring med denne typen straffereaksjon, og om hvordan samfunnsstraff kan bidra til å hindre at den unge begår nye lovbrudd, sier psykologistipendiat Christian Andres Palacios Haugestad.

Han underviser på masteremnet Fellesskap- og samfunnspsykologi på Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo. Sammen med fem masterstudenter, og i tett samarbeid med samfunnsstiftelsen Ungdom mot vold og Friomsorgen i Oslo, har han sett på hvordan unge voksne opplever samfunnsstraff.

Masterstudent Christina Fjæren Neteland er av masterstudentene som har vært med på å intervjue de domfelte som deltok i prosjektet.

Kvalitativ metode

Mens mye av den tidligere forskningen som er blitt gjort, har vært kvantitativ, har målsettingen i dette prosjektet vært å gå mer i dybden.

– Vi har brukt et samfunns-psykologisk perspektiv, forteller Haugestad og forklarer at det handler om å se de unge i den konteksten de lever, i relasjon til familien, vennene og storsamfunnet, Det handler også om den unges følelse av tilhørighet og forventninger til framtiden.

Mye tid gikk med på å utforme spørsmål, til å sikre at undersøkelsen ble utført i tråd med etiske retningslinjer og krav til anonymisering.

– Målsettingen var å få de unge domfelte til å snakke mest mulig fritt om egne erfaringer. Jeg var veldig spent på forhånd, men det gikk veldig bra. Jeg fikk utfyllende svar, forteller Fjæren Neteland.

Ikke som forventet

Da Haugestad og studentene gikk gjennom svarene til de domfelte, var det noen temaer som stakk seg ut. Neteland beskriver ett av disse temaene som en «reality check».

– Deltakerne skjønte at de hadde gjort noe galt, og de var klare for å ta straffen sin selv om de beskrev det de hadde gjort som et resultat av omstendigheter, og ikke ønsket å bli identifisert som kriminelle

Betydningen av meningsfulle tiltak er et annet tema som trekkes fram i prosjektet.

Er det snakk om samfunnsstraff, ser mange for seg straffedømte som plukker søppel langs veien. Dette var også ideen intervjuobjektene i undersøkelsen hadde om samfunnsstraff.  At de selv fikk komme med ønsker om hva slags arbeid de skulle gjøre, kom derfor som en overraskelse.

– Deltakerne beskriver hvordan arbeidet i seg selv og andre tiltak som sinnemestringskurs og ulike former for veiledning, gav dem større selvinnsikt og redskaper til å håndtere tilværelsen, forteller Fjæren Neteland.

«Jeg er ikke bare et tall»

Deltakerne la også vekt på opplevelsen av å bli sett og hørt av saksbehandleren i Friomsorgen og andre i systemet.  "Jeg er ikke bare et tall for dem", var en av uttalelsene.

Betydningen av å bli respektert var også et tema som gikk igjen i intervjuene.

På spørsmål om hva som overrasket dem mest i undersøkelsen, svarer de to verdien av å arbeide med mennesker.

– Selv arbeid som innebærer bare litt kontakt med mennesker, ble opplevd som mer meningsfylt, kommenterer Fjæren Neteland.

Som eksempler på denne type arbeid nevner hun butikkarbeid i M&E-secondhandbutikken, arbeid med sårbare grupper og samfunnstjeneste som kirkevakt i åpne kirker .

Et grunnleggende psykologisk behov

– Undersøkelsen vår tyder på at unge som arbeider alene med fysisk arbeid, får mindre utbytte av arbeidet selv om det i utgangspunktet var denne type arbeid de ønsket å gjøre, sier hun.

– Ved å utføre arbeid som oppleves som nyttig, får den domfelte en opplevelse av mestring. I forskning bruker vi det engelske begrepet «mattering». Det er et spørsmål om å få folk til å føle at de har en verdi både i seg selv og for samfunnet. Det å føle seg verdsatt av sine omgivelser, det å føle at en betyr noe i større forstand, er et grunnleggende psykologisk behov, påpeker Palacios Haugestad og legger til:

– Ideelt sett bør vi bygge et samfunn hvor alle føler det slik.

Det handler ikke bare om å gjøre opp for seg

Palacios Haugestad og Fjæren Neteland berømmer Friomsorgen for arbeidet de gjør.

– Det handler ikke bare om å sone en straff. Det handler også om rehabilitering og om støtte til å komme tilbake til samfunnet. De har et veldig godt og gjennomtenkt opplegg, hvor de unge i stor grad får lov til å være med å utforme opplegget, påpeker Neteland.

– Men undersøkelsen vår tyder på at man kanskje i enda større grad bør oppmuntre unge domfelte som skal utføre samfunnsstraff, til å velge et arbeid som innebærer kontakt med mennesker, konkluderer hun.