KRONIKK: Å betrakte kunsten i Domus Juridica etter hærverket

I mange år lurte vi på hva som ville komme først: nytt arkivsystem ved UiO eller nytt bygg for Det juridiske fakultet? Fasiten viste seg å være at nybygget – Domus Juridica – ble først ferdig, mens vi som kjent fortsatt venter på nytt arkivsystem. Vi ansatte begynte å flytte inn i Domus Juridica i oktober 2019, og vårsemesteret 2020 åpnet med studentene på plass.  

Jeg har tenkt lenge at jeg har lyst til å skrive mer om Domus Juridica, om det å skulle flytte med jobben inn i et helt nytt bygg, om kunsten som ble laget spesielt til bygget og fakultetets virksomhet, og om det å ha flyttet inn fem måneder før landet stengte ned på grunn av en pandemi. Men 29. august i år skjønte jeg at dette måtte bli en helt annen kronikk enn jeg så for meg.

29. august var en tirsdag, og jeg hadde hjemmekontor som vanlig på tirsdager. Klokka åtte om morgenen hadde jeg så vidt satt meg ved PC-en etter at mann og barn var ute av huset. Da tikket det inn en e-post til alle ansatte ved fakultetet om at Domus Juridica var stengt for studenter inntil videre på grunn av hærverk, og at ansatte måtte bruke sideinngangen.

Den formiddagen var jeg ikke på mitt mest effektive. Jeg snakket og tekstet med kolleger, og fulgte med på jusstudentenes kanal på Jodel. Her begynte det raskt å komme bilder (mange av de samme bildene som senere dukket opp i nettavisene). Litt lenger ut på dagen kom det mer offisiell informasjon fra fakultetet, og etter hvert ble det klarere hva som hadde skjedd: En mann hadde kommet seg inn i bygget sent på kvelden, antagelig i forbindelse med at en student eller ansatt med adgangskort hadde gått inn eller ut. Så hadde han gått oppover i etasjene og hivd det han hadde klart å få tak i over rekkverket og ned i kantineområdet i første etasje.

Domus Juridica er bygget rundt et stort atrium. Fra andre til sjette etasje er det åpent ut mot atriet. Når du går ut av auditorier, bibliotek, undervisningsrom og ansattarealer, kommer du ut i et stort, åpent rom med kollokviesofaer og bord og et rekkverk ut mot selve atriet. Fra alle de åpne etasjene var det kastet ting. Stoler, informasjonsskjermer, bilder, til og med en sofa hadde krasjet ned på møblene i kantineområdet.

Og verst av alt – omtrent på høyde med fjerde etasje hang det et kunstverk, Queens of the Tear Duct av Tiril Hasselknippe. Dette kunstverket besto av lange, lyseblå, delvis gjennomsiktige former. Ting som var kastet ovenfra, traff naturligvis disse formene, og på bildene kunne jeg se biter av dem liggende på gulvet.

Det varmer en språknerds hjerte at han fikk dette gjennom

En liten avstikker til kunsten i Domus Juridica likevel: Fire kunstnere utarbeidet nye kunstverk til bygget. Det var ordentlig spennende å følge med på prosessen med utviklingen av kunsten og bygget i samspill.

I første etasje til venstre i atriet er fresken Et samfunnsornament av Steinar Haga Kristensen. Dette er et kjempestort veggmaleri i klare farger, med to rekker av nesten like skikkelser – eller de samme to skikkelsene? – som møtes i overrekkelsen av et hvitt papirark. Kristensen sto i flere måneder og jobbet med det før bygget var ferdig, omgitt av andre byggearbeidere. Maleriet strekker seg over døråpningene inn til heisen og til auditorium 1. Kristensen spurte på et tidspunkt om det kunne være mulig å skrive ELEVATOR heller enn HEIS over den høyre døråpningen – det korte ordet «heis» ble så ubalansert ved siden av AUDITORIUM 1 over den venstre døråpningen. Det varmer en språknerds hjerte at han fikk dette gjennom.

På gulvet i kantineområdet er det noen svarte fliser i det ellers hvite gulvet. Dette er Rettstegning av Lotte Konow Lund, en skisse i gulvet av interiøret i en lagmannsrett i full skala. Noen av kollegene mine var med og illustrerte aktørene i rettstegningen, før kantinemøblementet kom på plass. Kantinemøblene fikk gjennomgå i hærverket, men Retten er så vidt jeg vet uskadd, slik at vi fortsatt kan befolke den uten å tenke over det når vi bruker kantina.

I Juridisk bibliotek i andre etasje står ACT av Marianne Heier. På en sokkel av larvikitt – Norges nasjonalbergart – ligger en skinninnbundet bok med kopier av sakspapirene i en rettssak som omhandler statsløse flyktninger. Heiers budsjett til denne kunsten gikk til Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS), som førte saken for flyktningene. Dette er et verk som klinger godt sammen med fakultetets lange tradisjoner for rettshjelp og rettspolitisk arbeid gjennom blant annet Jussbuss.

Og så var det dronningene av tårekanalen, Tiril Hasselknippes blå vannveier, som ble så ødelagt i hærverket. I KOROs brosjyre om kunsten i Domus Juridica  beskrives dette verket slik: «[Formene] gir assosiasjoner til vann, og kunstneren ser dem i forlengelse av antikkens akvedukter, vannsystemet som ble en av sivilisasjonens avgjørende oppfinnelser. (…) I overført betydning kan kunstverket leses som et bilde på samfunnets og rettssystemets infrastruktur – lovverket.»

Av de fire nye kunstverkene i bygget er det dette med andre ord det mest abstrakte. Det er også det kunstverket jeg har sett mest til, ovenfra, fra siden og nedenfra – hver gang jeg kom ut av heisen i vår etasje, hver gang jeg gikk ned trappa i atriet for å komme til kantina eller ut. Og det er et kunstverk jeg har tenkt mange ganger at kledde bygget. Et nytt og luftig bygg, i kalde toner av hvitt, blågrått og trehvitt, kledde et svevende kunstverk i gjennomsiktig blått.

Da jeg kom på jobb 30. august, var det overraskende vanskelig å se at noe hadde skjedd, om en ikke visste det fra før. Kantineområdet var ryddet og resten av vannveiene tatt ned. Det hadde strømmet til med folk fra EA som hjalp til, og allerede rundt lunsjtid samme dag var det meste gjort. – Det var UiO på sitt beste at vi klarte å rydde opp så fort, sa fakultetsdirektøren senere.

Jeg følte på noe som liknet på skam over at jeg ikke klarte å huske hvordan bildet så ut

Senere på dagen gikk jeg for å se meg rundt i bygget. Det var litt færre møbler her og der, og over atriet i fjerde etasje løp det noen stålvaiere som vannveiene hadde hengt i, nå uten åpenbar funksjon. Utenfor heisen i sjette etasje var det merker i veggen etter et bilde. Jeg følte på noe som liknet på skam over at jeg ikke klarte å huske hvordan bildet så ut. Jeg hadde gått forbi det flere ganger om dagen, og en gang hadde jeg plukket opp skiltet med navnet på kunstneren og kunstverket fra gulvet og klistret det tilbake på veggen, men selve bildet klarte jeg ikke å bringe tilbake i minnet annet enn at jeg trodde det var blått. Senere leste jeg at det var av Kjell Nupen.

Jeg tenkte på de dramatiske bildene fra gårsdagen. Gikk det nå an å ta bilder av at noe ikke var der? Kunne jeg få slike bilder til å snakke til også de som ikke visste hva som nå manglet? Det er lett å ta dramatiske bilder av ting på feil sted, men bilder av fravær? «Enig og tro til isbitene faller!» spøkte studentene på Jodel i timene etter hærverket, kanskje ferske fra en forelesning i statsrett. Andre bemerket at isbitene har vel falt, og at vi ses i Silurveien. Fakultetet fortsetter med andre ord videre som før, selv om jeg fortsatt tidvis går med bilder i hodet, om ikke på kamerarullen, av noe som mangler i Domus Juridica.