DEBATT: Motstand mot Bærekrafthuset?

Arbeidet med et bærekraftsenter eller bærekrafthus har vært gjennom en lang og grundig prosess, og et enstemmig forslag ble lagt fram for universitetsstyret 6. desember.  Uniforum refererer fra møtet under overskriften «Bærekrafthuset møtte motstand i UiO-styret» som skaper et umiddelbart inntrykk av at de fleste stille seg avvisende til ideen. Lenger nede i selve artikkelen kan man imidlertid lese at «...ingen som ga uttrykk for at de ikke ønsker seg et framtidig Bærekrafthus.»  Og dette er viktig, behovet for en slik møteplass og samarbeidsarena er erkjent, og min erfaring er at det er stor entusiasme for forslaget på tvers av fag og fakulteter, mange ønsker å være del av dette, men det er også åpenbart at dette må bli mer enn et tak over en samling dårlig integrerte grupperinger. Diskusjonen om hva og hvem bærekrafthuset skal romme, og ikke minst hvordan aktiviteter skal samordnes for å sikre at summen blir større enn enkeltkomponentene, den er viktig. Det er også viktig at det er en klar profil omkring helt sentrale bærekraftsmål.

UiO har sin egen bærekrafts-strategi og både denne og tallrike andre strategier og dokumenter inneholder velmente, formuleringen om økt behov for tverrfaglighet for å møte samfunnets komplekse utfordringer, der klimaendringer, naturtap, helse m.m. kan kobles til demokrati, jus, økonomi og teknologi for å nevne noen av rammene og virkemidlene knyttet til den endring som må til. En nylig UNESCO-rapport som gjennomgikk hvordan universiteter kan stå sentralt i den nytenking som kreves i hele samfunnet, pekte på behovet for tverrfaglige strukturer både som kan huse komplekse prosjekter, forskning og undervisning som helt sentralt. Som alltid er det lettere å si det enn å gjøre det, men sentra som Stockholm Resilience Centre, Potsdam Institute for Climate Change Research og Climate Change and Earth System Science ved University of Exeter viser hvordan det kan gjøres. De er eksempler på tverrfaglige sentra som bidrar med topp forskning samtidig som de står sentralt i policy advice og er premissgivende for samfunnsutvikling. Det er ikke tilfeldig at disse tre sentrene sto sammen også bak den store rapporten om klimatiske og sosiale vippepunkter som nylig ble lagt fram på COP 28 møtet.

Nå behøver ikke Bærekrafthuset nødvendigvis ta mål av seg til å etterlikne disse sentrene, det må finne sin egen vei, men ved UiO har de fleste fakulteter en eller flere sterke grupper som nå jobber med disse problemene og hvor mange erkjenner nødvendigheten av å tenke og arbeide bredt. Kanskje i en slags utvidet CAS-modell, kanskje på annet vis, men med en felles arena over en viss tidsperiode. Det at vi ved UiO nå er i ferd med å ta skrittet fra bare å snakke til faktisk å gjøre burde møtes med begeistring.