Debatten rundt LINK tar utgangspunkt i en rekke plutselige endringer i undervisningshverdagen på universitetene. Den ene er ChatGPT, en ny teknologi som ser ut til å kunne erstatte mye av den personlige, mentale innsatsen studentene må gjøre for å skrive en oppgave. Noen mener vel at det er ikke så farlig. Universitetene har overlevd både Wikipedia- og Google-søk også. Men i andre kontekster er det en stor utfordring, en brå endring av normalen.
En annen endring av normalen hadde vi i COVID-pandemien. Fra en dag til en annen ble omtrent alt vi tok for gitt snudd på hodet. Forrige uke gikk Skardhamar og Høyland ut med en sterk kritikk av LINK og mente at LINK ikke var til hjelp i slike kriser, at de svikter nettopp når det gjelder.
Det er åpenbart at man kan være mer eller mindre fornøyd med jobben LINK gjør. Drar du på universitetets utdanningskonferanse, er mange engasjerte undervisere strålende fornøyd med samarbeidet med LINK gjennom årene og støtten de har fått fra dem. Sitter du på en lønningspils med noen kollegaer er ikke alle like entusiastiske. Sånn er det bare.
Så klart trenger vi LINK
De to siste debattinnleggene stiller imidlertid to svært viktige spørsmål, som jeg mener vi trenger å gå nærmere inn på. For det første: Hva kan vi gjøre nå for å håndtere fremtidige kriser, særlig de vi ikke vet om ennå? Hva hvis vi for eksempel skal plutselig doble antall medisinstudenter - det kan bli en stor pedagogisk utfordring. For det andre: Hva er poenget med generell universitetspedagogikk når fagene har sine særegne utfordringer?
Jeg selv er førsteamanuensis ved et av de pedagogiske støtteenheter på fakultetene, det som nå er HELP og som var HUS før. UiO har flere slike avdelinger, på MED har vi også SHE, på JUS er det CELL og MatNat har KURT, og det finnes mange flere. HUS-HELP-SHE-KURT-CELL-LINK—fine akronymer, men med alle disse enhetene, trenger vi da egentlig LINK? !!) Ellers, hvis vi har LINK, trenger vi da alle disse enhetene?
En utmerket løsning på MED kan være helt håpløs på UV
Jeg ser to store spørsmål og et svar - mangfold.
Vi vet fra forskningen at ulike perspektiver, ulike metoder, og en god sammensetning av kompetente kollegaer skaper et miljø som kan reagere effektivt på utfordringene de møter. Har vi i tillegg god kontakt med hverandre, kan vi stille spørsmål, ha en samtale, dele vår kunnskap og utvikle noe. Vi må også ha en forståelse for hva som er relevant for undervisningsmiljøet på fakultetene. En ting er nemlig sikkert, og det er at konteksten har en stor betydning. En utmerket løsning på MED kan være helt håpløs på UV. Vi må altså jobbe med de konkrete utfordringene på hvert enkelt fakultet, og der er de lokale enhetene på fakultetene essensielle.
I dette praktiske arbeidet må vi ikke glemme utvikling av egen kompetanse. Vi trenger en sterk forskning innen universitetspedagogikk siden det er nettopp der vi kan komme i møte med nyutviklinger og problemstillinger. Det skaper flere perspektiver og flere mulige innfallsvinkler for å løse utfordringer når de oppstår. Forskning setter oss også i kontakt med et internasjonalt fagfelt, som igjen bidrar med nye perspektiver på utdanning og pedagogikk.
Kort sagt: Vi må vite hva som er viktig og hvorfor det er viktig - da kan vi gjøre det riktige når det teller.
Her ligger problemet. Når vi ser på utdanningsforskning innen medisin og helsefagene, det eneste jeg kan uttale meg om, så ligger Norge langt bak den internasjonale utviklingen. Riktig nok i godt selskap med andre nordiske land, men langt fra den forskningsaktiviteten vi ellers ser.Forleden gjorde jeg en kjapp analyse av publikasjoner i noen viktige medisinpedagogiske tidsskrifter.
Jeg vet det blir litt forenklende og det er ikke kvantitet som teller
Tar vi antall publikasjoner som målenhet for forskningsaktivitet så ligger - i min analyse -Norge omtrent seks år bak Danmark og Sveits, cirka ti år bak Sverige og Tyskland og minst 20 år bak Nederland. Da har vi ikke snakket om Storbritannia og Canada og andre som bidrar til den aller største delen av publikasjoner i dette feltet. Jeg vet det blir litt forenklende og det er ikke kvantitet som teller. Allikevel mener jeg at hvis vi ikke driver med forskning på de karakteristiske problemstillingene knyttet til enkelte utdanninger på fakultetene, så minsker sjansen for å håndtere krisetider på en god måte.
Oppsummert så vil jeg mene at vi trenger både en sterk LINK og velfungerende pedagogiske støtteenhetene på fakultetene. Jeg mener at begge må finne løsninger på de konkrete lokale problemstillinger og begge må forske på høyt internasjonalt nivå. Et senter som LINK kan ikke sjonglere kunnskap om alle de spesifikke fagdidaktiske tilnærminger man har i de enkelte fagene. Vi har jo ellers også matematikkdidaktikk, norskdidaktikk, osv. Men samtidig er det generelle elementer som er overførbare og relevante for de fleste undervisere. LINK har blant annet vært en katalysator til mange spennende undervisningsprosjekter. Prosjekter som har styrket utdanningen i de enkelte kontekstene.
En forutsetning for et robust miljø som kan møte kriser er imidlertid tid og politisk vilje. Viljen og tiden til å bygge opp et felt og et kunnskapsgrunnlag. Så jeg vil peke på noen mulige tiltak som kan gjøres nå. Og siden det ikke er lenge til påske, så kanskje jeg får ønske meg noen godsaker i påskeegget mitt?
Ett ønske er at vi våger mer mangfold når det gjelder tilnærminger, tekniske løsninger, og den digitale biten rundt undervisning og eksamener. Jeg skjønner at dette er en utfordring, at det er enklest med hyllevarer og generelle løsninger, men de er ofte veldig lite fleksible.
Jeg heier på LINK
Og så ønsker jeg meg insentiver til samarbeid rundt utdanningsforskning på tvers av fakultetene. Selv uten en pedagogisk enhet, så finnes det mange engasjerte undervisere som har interesse i pedagogisk forskning og utvikling. Når altså en gruppe av forskere fra ulike fakulteter har lyst til å jobbe sammen med et felles prosjekt, hvordan kan de bygge opp en type «pedagogisk forskergruppe»? Jeg er ikke den flinkeste når det gjelder universitetets sine regler og rammer, men jeg har et inntrykk av at det blir ikke akkurat lett å få tilgang til midler for å sette disse prosjekter i gang.
Vi får se, det er lov å ønske seg noe. Jeg heier på LINK, men må tilstå at jeg var nok litt sur da vi måtte ta kurs i universitetspedagogikk, men da var jeg faktisk den eneste.
• Les andre innlegg i debatten om undervisningsberedskapen ved UiO:
Pedagogisk støtte ved UiO - er det LINK som er problemet?
Hvordan håndterer vi pedagogiske kriser ved UiO?
Best når det ikke gjelder - pedagogisk støtte i krisetider
Logg inn for å kommentere
Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere